"NEI! Den er min!"

Lise (2) og Sindre (3) har kommet i barnehagen og sitter ved frokostbordet. Lise har spist opp brødskiva si, og skal nå til å åpne yoghurten sin. I dag har hun med en banan-yoghurt, og hun lyser opp i et stort smil når hun tar den frem. Hun prøver å åpne den, men får det ikke til. Jeg bestemmer meg allerede da at jeg skal se an hva som skjer videre - er det noen som tilbyr sin hjelp, eller spør hun en av oss voksne? Sindre viser stor interesse for å hjelpe, men han får ikke lov. Lise begynner bare å skrike, og sier at det er yoghurten hennes. Jeg sitter fortsatt og observerer og lytter, og lar dem løse situasjonen på egenhånd. Sindre prøver igjen og igjen, og til slutt når han fram. Han strekker hendene bort til Lise, og viser henne fliken på lokket til yoghurten. Lise ser rart på Sindre, før hun prøver å dra i fliken. Og før vi vet ordet av det, så sitter hun jammen meg å spiser yoghurten sin!