BLEIEMONSTERET

På avdelingen jeg jobber, er de veldig opptatt av hvem som går i truse og hvem som går i bleie om dagen. Her en dag begynte de i å rope etter meg "Lena går i bleie", og jeg tenkte ikke noe mer over det før vi kommer ut. De roper igjen etter meg "Lena går i bleie", og uten å tenkte meg noe særlig om, går jeg inn på stellerommet, putter en bleie på hodet, og trer en pose oppover bena - jeg blir altså det beryktede bleiemonsteret. Jeg går ut igjen, og barna løper til alle kanter. Jeg løper etter dem, promper på dem, og slenger vond fiselukt inn på alle avdelinger gjennom dørene. Dette pågår en god stund, og vi har det veldig morsomt. Omsider blir jeg jo litt sliten av å løpe rundt etter dem, så jeg sier at jeg må så på do, og spør om de kan hjelpe meg å finne en do til meg. Men det viser seg å ikke være så lett, for bleiemonsteret har ganske mange krav til hvordan doen skal være. Barna finner den ene løsningen etter den andre, men bleiemonsteret blir aldri fornøyd. "Man kan jo ikke sitte på en do som man kan legge seg ned på" sier jeg. Barna sier seg enige i det, og vi leter litt videre. Vi prøver ulike oppsatser av kasser, vi prøver å sette dem inntil vegger, men ingenting nytter. Etter å ha prøvd utallige variasjoner, utbryter et av barna "Du kan jo bare gå inn og bruke doen, jeg tror det er det letteste." Jeg sier meg enig i dette, og begynner å løpe rundt å prompe på dem igjen. Lekeøkten avsluttes av at jeg blir sendt på pause, litt motvillig - for jeg har det jo så gøy - sikkert mer enn barna.